TEMPO TEMPO TEMPO

TEMPO TEMPO TEMPO

TEMPO TEMPO TEMPO

Ragna Bley, Marthe Ramm Fortun, Ane Graff, Yngve Holen, 
Sandra Mujinga, Urd J. Pedersen, Eirik Sæther, Fredrik Værslev

Kuratert av Rhea Dall, 27. mai–17. november 2019, Kistefos

Gruppeutstillingen TEMPO TEMPO TEMPO favner både installasjoner, grafikk, maleri og performance, og viser verker av åtte yngre kunstnere fra den norske kunstscene. 
Vi er stolte av å kunne presentere et knippe av vesentlige aktører innen norsk samtidskunst i det største satsningsåret på Kistefos noensinne.
Både Kistefos og utstillingslokalet Nybruket kunsthall har tjent som inspirasjonskilde for flere av kunstnerne, og flertallet av verkene er laget spesielt for anledningen.
Det er en revitalisert kunsthall som huser årets sommerutstilling. De hvite galleriveggene i Nybruket er revet og de tilårskomne murveggene er hentet frem igjen. Dagslyset er også sluppet inn, noe som skaper en flott ramme for den grensesprengende samtidskunsten. 

Gruppeutstillingen TEMPO TEMPO TEMPO låner tittelen fra en maleri- og grafikkserie av Urd J. Pedersen (1989, NO) som er reprodusert som del av en plakat i utstillingspublikasjonen. Når utropet «tempo tempo tempo» brukes i idretten eller som irettesettelse og formaning fra foreldre, betyr det at noen må kjappe seg og holde tritt med de andre. I Pedersens maleri- og grafikkserie gjentar hun disse ordene. Gjennom gjentagelsen spør kunstneren til den trivielle kommentaren. Den lekne repetisjonen tømmer ordene for mening og gir tonen av reprimande kunstnerens eget rytmiske tempo, litt som ordene i et pop-refreng man får på hjernen. 
De kunstneriske uttrykkene i utstillingen TEMPO TEMPO TEMPO favner over skulptur, grafikk, performance og maleri og har på mange måter flere forskjeller enn likheter. Likevel deler de en interesse for den norske og skandinaviske kulturens rytmer og særegenheter. De ser under overflaten av et (i det minste på papiret) godartet velferdssystem, der alle forventes å følge det samme tempo tempo tempo. Slik avdekker de frykten for det fremmede som stikker seg ut fra det normale, alluderer til oljefondets overstadige rikdom eller til havarerte familier. Der man forventet å finne skjønnhet i ordnede, harmoniske former, oppdager man i stedet en soppaktig spredning av psykedelisk materie; i kjølvannet av samtidens høye tempo tempo tempo får man se forsofne forsteder og posthumane kropper som er avhengige både av kjemiske stoffer og teknologi. 

Påskyndet av Nybrukets skiftende lysforhold – som etter de tidligere museumsvegger er fjernet nå endrer seg med årstidene, været og klokkeslettet – blir det tydelig at verkene i TEMPO TEMPO TEMPO har ulike og sammensatte tempi. Disse verkene er ute av takt, utskiller seg i fra eller pirker ved de rigide, metronymiske standarder i den omkringliggende kultur. Arbeidene er ikke stabile, museale gjenstander, men snarere levende ting. Hver av dem har sin egen tid; de blekner, forandrer seg, gløder, og knytter slik innsiden av utstillingslokalet sammen med det norske samfunnet og landskapet utenfor og reflekterer dermed dette – både trygge og truende – grunnfjellet.

*
I maleriene og en serie nye hengende pleksiglasskulpturer til Ragna Bley (1986, SE/NO), settes disse ofte umerkelige endringene i kunstverkene i forgrunnen. Med en øko-pønk-holdning fremhever Bley materialets levende kvalitet, dets energi og lar det maleriske akrylpigmentet få renne, og det skinnende pleksiglasset snurre sakte rundt på egen hånd.

Industrialiseringens nye «tempo» og velstanden fra blant annet treforedling og vannkraftverk, slik man ser på Kistefos, markerte et avgjørende moment i oppbygningen av den nye norske nasjonalstaten. Dette er tema i Marthe Ramm Fortuns (1978, NO) performance-omvisning, som leder publikum ut i de summende tonene fra kraftverket som fortsatt er i drift ved siden av utstillingslokalene – TEMPO TEMPO TEMPO. 

Sandra Mujingas (1989, CO/NO) enorme, teltlignende konstruksjon, en UFO eller kropp fra en fremmed verden med visuelle hint til både skur for flyktninger og den ukuelige interessen for friluftsliv i Norge. 

To feite, overdimensjonerte sparegriser i keramikk av Eirik Sæther (1983, NO) ligner hule, litt sammensunkne kropper og gir assosiasjoner til naive forestillinger om økonomi og (Norges) store beholdning av sparepenger. 

Fredrik Værslev (1979, NO) har laget et triptykon som ligner markiser av den typen man kan se i forstedene, som fungere som digre vindusvedheng som gir industrilokalene et hjemlig preg. 

Yngve Holens (1982, NO/DE) frontlykter – kommersielle former fra butikken, kanabalisert og montert majestetisk på veggen – skuer aggressivt utover det tidligere fabrikklokalet og blender den betrakteren som måtte forsøke å stirre dem i senk.

Et nøkkelverk i utstillingen er Ane Graffs (1974, NO) Bedrock Imagery (2017). Arbeidet består av en hagestol – av den typen man finner på fergedekk eller i hager rundt omkring – dekket av leire i flere farger. Dette norske «grunnfjellet» (bedrock) er laget av materialer hentet fra (de mer privilegerte delene av) skandinavisk hverdagsliv, som espressopulver, vitamin B12-piller, plast, bomullspads og chiafrø. Slik minner Graffs arbeid oss på at livene våre er fylt av like deler hipsterhysteri og usynlige giftstoffer, og at samtidskunsten (kanskje som et svar på dette) nesten aldri er stabil og enhetlig, men at den snarere er i stadig endring. 



 

Denne siden benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer om informasjonskapsler og personvern her.

© 2019 - Kistefosmuseet
Lag hjemmeside for din bedrift med AFFY